Portrett: Halfdan P. Toften – Gründeren og eventyreren fra Tofta

Halfdan P Toften var fiskeren som ble snekker, storviltjeger, diamantleiter og gullgraver i Sør-Afrika. Han ble arrestert som tysk spion i London. Så ble han skipper på egen skute langs Norskekysten, men mistet båten da tyskerne angrep Norge. Da ble han fiskekjøper, reder og gårdbruker. Halfdan var en sammensatt person med spennvidde fra sjarm og smittende latter til raseriutbrudd med høyt volum. Han opplevde både personlig «Klondyke» og djupe økonomiske nedturer.

Picture of Halvard Toften

Halvard Toften

Denne teksten stod første gang på trykk i Øksnesavisa.

Krevende oppvekst

Halfdan ble født 19.februar 1892 på Tofta, som yngstemann og nr 10 i barneflokken. Norge var sammen med Ireland Europas fattigste land, og livet var for alle her nord i Vesterålen en kamp for å overleve. Nesten halve barneflokken døde i ulykker eller sykdommer som i dag ville blitt helbredet. Familien soknet opprinnelig til Langenes kirke, men faren, Kristian Persa, ble med i en religiøs vekkelse og var med på finansieringa av bedehusene Zoar i Nyksund og frikirkens bedehus i Skjoldehamn. Her på Andøya ble unge Halfdan både døpt og konformert. Faren rodde fiske fra rorbua i Nyksund, og yngstemann fikk tidlig bokstavelig talt «tungt ansvar» heime. Både folk og dyr skulle ha vann, båret med «børtre» fra bekken. Og så manglet det alltid høy til dyra utover ettervinteren. Da måtte det hentes tang fra fjæra og bjørkeris, som ble gitt ved siden av høyet.Og når mamma Birgitte trengte mat i form av fersk fisk, ble det «lillegutt» sin jobb å ro ut med den lille nordlandsbåten.


Tatt ut av skolen

Noen dager før 11-årsdagen forlot Halfdan skolen på Toften til fordel for hardt arbeid i farens rorbu i Nyksund. Denne stod der Atle Valland holder til i dag. I skoleprotokollen står det bare kort bemerket, som forklaring på fraværet: «I fiske». I rorbua måtte han holde orden, vaske opp for sju mann som var mannskapet på farens, Kristian Persas, fembøring. Om det skulle bli tid til overs måtte han bøte garn. Året etter fikk han samme jobben, men med utvidet ansvar, som også omfattet arbeid i onkelens rorbu. Dette arbeidet likte han dårlig. Han var derfor glad da han tredje året, som 13-åring, fikk være med som mannskap på fembøringen, med tredjedels lott. Under vinterfisket fisket de med garn i Egga. Etterpå fikk unge Halfdan være med på vårfisket i Finnmark. Fortsatt måtte han ha jobben med å koke til mannskapet, nå på primitivt vis. Han gjorde opp varme i ei stor tran-gryte som stod på ballast-steinen. Over denne hengte han ei mindre gryte med fisk. På turene nordover sov de under seglet, som i vikingetida.

Familietragedie

Våren 1906 rodde Halfdan fiske sammen med sin far fra Nyksund. Natta til 3.mai ble familien ramma av ei forferdelig ulykke på Tofta. Huset, stabburet og sjåen brant ned, og mamma Birgitte brant inne. Hun hadde kommet seg ut, og skulle bare inn for å hente noen eiendeler mens huset stod i full fyr. Både far og sønn, og broren Nordahl mistet alt de eide, bortsett fra båtene og det de hadde med seg. Det tok et par dager før budskapet om tragedien nådde rorbua i Nyksund. Dette var bare tre uker før Halfdan ble konfirmert i Skjoldehamn.


Halfdan blir voksen

Vinteren 1907, 15 år gammel, rodde han også vinterfiske med faren i Nyksund, men nå med halv lott. Men til vårfisket på Finnmark ble han med sin 15 år eldre bror Nordahl på seilskøyta «Duell». Det var ikke avtalt noen lott, bare at han skulle være fisker og i tillegg stå for kokinga. De hadde ikke linespill, så til linefisket hadde de med seg tre dorryer. En morra da de var på feltet ved Tanasnaget, måtte skipper Nordahl forlate skuta for å hjelpe til i ene dorryen. Årsaken var at Harald fra Bremnes hadde fått «svullfinger», og ikke klarte fullgod jobb. Dermed fikk 15-åringen eneansvar for båten i frisk bris, høy sjøgang og snøbyger med periodevis dårlig sikt. – Du Halfdan må ta dæ av skøyta, og passe på oss i dorryan, var det siste broder Nordahl sa før den unge ble forlatt alene på seilskøyta i Barentshavet. Nå skulle han passe fire seil, mesan, storseil, fokke og storklyver. De flatbotna dorryene kunne dessuten drive langt vekk på kort tid. Utpå dagen økte vinden til kuling fra sørvest, samtidig som det tetnet til med tett snødrev. Halfdan klarte jobben så godt at de voksne ble imponert. Da de var kommet opp til Berlevåg, fått av seg oljehyre og kommet på lugaren, sa Sevart Johnsen fra Vottestad:- Nu skal han Halfdan ha full lott, og vi skal ta hver vår tørn med kokinga! Og slik ble det. Han var blitt erklært som fullverdig fisker og voksen arbeidskar!

Første listerbåt

Kristian Persa giftet seg på nytt med enka Matilde Ellingsen (f. Dreyer) fra Lia som hadde med tre barn inn i ekteskapet. Etter dette var Halfdan aldri heime før i 1917. Han var med forskjellige fiskebåter til Nordahl og sin svoger, Elias Reinholdtsen. Han prøvde seg også på Lofothavet under håpløse forhold. Dette var før «Lofotoppsynet», og det var kaos med forskjellige typer bruk, der alle stort sett stjal fra alle. De som ikke gjorde det, kom av og til tomhendt heim. Likevel gjorde unge Halfdan det samlet sett så bra at han sammen med sin bror Nordahl kunne kjøpe den 33 fot store listerbåten «Rapp» i 1907, som den første av sitt slag i Øksnes. Men de brukte så lang tid på montering av en 10 hk Gideon, at båten ikke kom i drift før i 1908. Og da hadde en annen motorbåt vært på feltet før dem.

Til Sør-Afrika

Det var dårlige tider her nord, og Halfdan begynte å søke etter muligheter ute i den store verden. Hans søster Constanse hadde giftet seg med Karl J Eilertsen fra Straumen i Alsvåg, og hadde emigrert til Sør-Afrika. Her hadde de sammen med Karls bror, Hagbart, leid en stor maisfarm av en boer (person som stammet fra nederlandske innvandrere). Her skulle Halfdan få jobb, og dro dit. Turen gikk via London, og derfra med et stort passasjerskip.

Primitiv gårdsdrift

Gården ble drevet med lokal, billig arbeidskraft, for å si det pent. De pløyde med oksespann på hele 12 dyr foran plogen. Maisen ble kjørt til nærmeste jernbanestasjon med 16 okser foran vogna. Transporten tok fire døgn, og de sov i telt.

Snekker og diamantborer

Halfdan fortalte at han ikke så noen stor framtid i arbeidet på gården, men at det var en grei start for å lære seg engelsk og zulu-språket. Både Karl og Hagbart Eilertsen var snekkere, og Halfdan fikk etter en tid begynne i dette faget sammen med dem. Etter en stund hadde de et oppdrag for norsk-amerikaneren Jakob Hansen. Han var diamantborer, og tilbød ungdommen fra Norge om å begynne i lære hos han. Læretida var to år, men Halfdan tok egne vakter etter ett og et halvt år. Plutselig omkommer Hansen i ei bilulykke, og hans enke selger det omfattende boreutstyret. Halfdan får tilbud om å kjøpe det sammen med Hansens bror. Og slik ble det. I tillegg fikk de overta alle kundene, som for det meste var gullgruver i området rundt Johannesburg.


Farlig arbeidsplass

Den djupeste av gruvene var Robertson Deep. «Heisen» ned var en svær jernkasse med dør i som hang i en enkel vaier i ei sjakt som gikk ca 1900 meter rett ned. Og det er mer enn tre ganger høyden til Nonskollen. Farta kunne være opp til ca 40 km i timen. Mange ble kvalm av turen, spydde og svor på at de aldri skulle ned hit bare de nå kom opp igjen med livet i behold. Fra 1914 overtok han boreutstyret alene, og tjente gode penger på dette gjennom mange år.
Søster Constanse dør
En dag, mens han jobbet i gruvene, skulle Halfdan besøke sin søster og hennes mann. Han tok toget. Da ble han tilfeldigvis sittende nært ei likkiste, og han ser at det står et navn på kista. Han bøyer seg fram for å lese, og gjør en sjokkerende oppdagelse. Det står «Constanse Eilertsen» på merkelappen, hans egen søster som han nå skulle besøke. Senere fikk han vite at hun plutselig hadde dødd av «solstikk».

Diamantleting

Diamantboring i djupe gruver med kun ei karbidlykt som lyskilde, var hardt, ensformig og farlig arbeid. Det var mange ulykker, også dødsulykker. Men Halfdan tjente godt. Etter ei tid fikk han behov for å ta et halvt års pause, for å gjøre noe annet. Han ville prøve seg som diamantleter sammen med en kompis. Her prøvde de seg i flere områder. Det viste seg at de stort sett fikk to vanskelige utfordringer. De måtte grave seg gjennom et svært tykt lag med sand før de kom til der de kunne finne diamantene. Og så kunne varmen til tider bli uutholdelig. Aller verst var det på et sted i utkanten av Kalahariørkenen. – Her holdt jeg bare ut noen få dager, fortalte eventyreren mange år senere.Til sammen fant han noen diamanter, men fortjenesten kunne ikke sammenliknes med den han fikk som diamantborer.
Kraftkar og veddemål
Halfdan var fra naturen svært sterk, godt hjulpet av hardt arbeidd. I tillegg trente han med vekter i Sør-Afrika for å bli enda sterkere. Engelskmennene som vedder om alt mulig, begynte å vedde om hvor mye han kunne løfte. En dag studerte han seg selv med selvkritisk blikk i speilet. Han syntes at han begynte å se unaturlig ut, nesten som ei ape. Da sluttet han med vekttreninga. Senere i livet gav han i forskjellige arbeidssituasjoner tilfeldige eksempler på at han var uvanlig sterk. På eldre dager ble han bare irritert når det ble spørsmål om hvor mye han hadde løftet foran engelskmennene.

Nærgående løver

En gang hadde Halfdan kontrakt med et gruveselskap og bora fra overflata et sted i villmarka utenfor Johannesburg. De skulle bore i flere retninger i håp om å finne nye gullårer. Det tunge utstyret kjørte de med 16 okser. For å holde løvene på avstand, hadde de om natta en ring av bål rundt leiren. Her brant de kull i tomme karbidbokser. Ei natt hadde vakta sovnet, noen bål hadde sluknet, og løvene hadde klart å drepe en okse i leiren. Denne hadde de båret avsted, uten at noen hadde merket noe. Neste morgen fulgte de sporene, og fant stedet der «festen» hadde funnet sted. Bare noen skinnfiller og bein var tilbake av den store oksen.
Drept av løve
På denne tiden var Sør-Afrika et eldorado for jakt. På turene ute i ødemarka ble det av og til anledning å jakte på antilope. Halfdan jaktet helst på det sør-afrikanske nasjonalsymbolet, antilopen springbukk. En dag dro han ut på jakt sammen med en kamerat. De delte seg og jaktet hver for seg der de prøvde å snike seg inn på dyrene. Plutselig oppdaget vennen en enslig løveunge, som han tok opp på armen. Før han rakk å få opp geværet var løvemor der. Med et sveip med labben røsket hun til seg ungen, men etterlot samtidig djupe sår i brystet på jegeren. Dette var før penicillinets tid, og han døde av sårfeber etter kort tid.

Heim til Norge

Vi er kommet til 1917. Den blodige Første Verdenskrig har rast en stund, og Halfdan opplever stadig påtrykk om å melde seg som frivillig soldat på engelsk side. Det har han slett ikke lyst til. Samtidig begynner heimlengselen å bli stor. I januar dette året bestemmer han seg for å reise til Norge. Nå selger han motorsykkelen og boreutstyret og gjør seg klar til reisen. Passet blir utstedt 6.mars 1917. Reisen foregår med et stort passasjerskip som følger en konvoi. Tyske ubåter jakter på dem, og ett skip i følget blir torpedert. De andre båtene bare fortsetter på grunn av ubåtfaren. På båten blir han kjent med en trivelige, tysk styrmann, som ber om at Halfdan må ta med et brev som han må sende fra Norge. Han tar i mot brevet.

Arrestert som tysk spion

I England står tollere og politi klar. Alle fremmede som kommer til England mens det er krig, blir vurdert med mistenksomme blikk. Tollerne finner brevet i Halfdan sin koffert, og innholdet gjør at de mistenker nordmannen for å arbeide for tyskerne. Saken blir ytterligere forverret da de finner to uslipte diamanter i bagasjen. Han blir satt i arrest, men senere sluppet ut med meldeplikt. I den påfølgende rettssaken blir han trodd av dommeren, men får samtidig en formaning: – Du har gjort en alvorlig feil unge mann, sa han. Da kunne Halfdan reise heim, og kom til Trondheim på selveste 17.mai. Da han kom til Tofta i slutten av måneden, måtte de komme ned til fjæra med ski. Det hadde vært den verste snøvinter i manns minne.
Gårdbruker og blomstrende kjærlighet
Straks etter heimkomsten blir Halfdan enig med sin far Kristian om å overta gården, da hans eldre bror Nordahl hadde andre planer. Fra da av tok han etternavnet Toften sammen med flere av sine nærmeste slektninger. Nå ble det gårdsarbeid med våronn, toving og høyonn. Høsten 1917 og et halvt år framover drev han intenst med vedhogst for å delfinansiere skolegang. Hans planer var å ta kystskippereksamen i Tromsø. Dessverre hadde det straffet seg at han fikk manglende skolegang på Toften skole. Nå måtte han forbedre seg i norsk og matematikk. Nærmeste hjelpen fikk han hos stedets lærerinne, som det het den gang. Hansine Josefine Romestrand fra Barstadvik på Sunnmøre var nettopp tilsatt som lærer ved skolen, og hadde fått rom hos faren Kristian.

Skandale

Halfdan kunne nå bare gå over gangen for å få hjelp med norsk og matematikk. Den søte lærerinna fra Sunnmøre og den brunbarka og flotte karen som hadde kommet heim fra Sør-Afrika var omtrent jamgamle. Snart gikk det rykter om at det var mer enn undervisning som foregikk på rommet til frøken Romestrand. Og det stemte. De begynte etter en tid å vise seg ute som kjærestepar. Likevel var det «visse intime gjøremål» som den gang kun var forbeholdt ekteskapet. Den sosiale justisen var veldig streng på dette punktet for 100 år siden! Og ekstra nøye var dette når jenta var lærerinne. Snart ble det klart at hun hadde begynt å legge på seg over magen. Paret dro sørover og giftet seg i Barstadvik i juli, mens eldstegutten Ivar ble født 24.september 1919, hos Halfdans søster Julie Reinholdtsen i Sigerfjord.

Skipper i rekorddfart

Halfdan hadde begynt på skipperskolen i Tromsø høsten 1918, og tok eksamen like før årsskiftet. Allerede i januar fikk han jobb som «bestmann» (gammel betegnelse på styrmannen på mindre skip) på dampskipet «Aina» som tilhørte sildoljefabrikken på Brettesnes i Lofoten. Båten gikk i fraktfart langs Norskekysten, med en sjelden tur i nordsjøfart. Men så dør skipperen, Reinholdt Andreas Klausen fra Kroknes i Øksnes av hjerteinfarkt den 9.februar. Halfdan ble da tilbudt stillinga som skipper omtrent samtidig som han fikk sertifikatet sitt fra Tromsø.

Satsing på Tofta

Halfdan hadde nå sikker inntekt og tok sjansen på å satse. Han fikk bygd hus i tre etasjer i 1924, 14 meter langt og 10 meter bredt, med familieleilighet i 2.etg., som ble tatt i bruk i 1927. Eget aggregat sørget for elektrisk belysning, 22 år før bygda fikk elektrisk strøm! Samtidig fikk han bygget ei kai hvor det var så djupt på yttersida at «Aina» kunne legge til.

Skipsreder

Sent på høsten 1928 fikk Halfdan beskjed fra eierne på Brettesnes at «Aina» skulle selges, og samtidig tilbud om å kjøpe skuta for 15000 kr. Dette var en høy sum, og ekteparet hadde lange diskusjoner om de skulle slå til? Det ble regnet på fraktrater og kalkulert i forhold til utgifter i romjula 1928. Enden på det hele ble at «Aina» ble kjøpt 24.april 1929. Dette var i mellomkrigstida, og vanskelige tider. «Aina» gikk for det meste i fraktfart, men plutselig kunne fraktratene bli elendige. I 1933 så Halfdan en ny mulighet, da det var et fantastisk sildeår, og meget god fortjeneste på dette fisket. «Aina» ble på rekordtid omgjort til sildesnurper, og nytt kostar utstyr for dette fisket ble anskaffet. Men i 1934 var det «svart hav» når det galt sild, og investeringa ble i ettertid betegnet som «livets største tabbe». Da ble det lærerinna på Tofta som med minste margin klarte å redde «Aina» fra konkurs. Det var den gang læreren tjente tre ganger så mye som fiskeren!

Dramaet på juletrefesten

Halfdan var i denne tiden mye borte fra familien. Når det ble jul sørget han for «mellomlanding» på Tofta, slik at han kunne feire jul med familien. Men for mannskapet ble jula en kjedelig opplevelse, på en trang lugar ombord i «Aina». Men så ble det arrangert juletrefest på Toften skole. Hele mannskapet så nå muligheten til ekstra underholdning og fest. Etter et innledende «vorspiel», dro de bortover til skolen. En av matrosene var blitt både vill og uregjerlig. Han tok tak i en gammel mann med langt skjegg og leide «julenissen» – som han sa- etter skjegget rundt juletreet. Barna gråt, og kvinnene hylte og kjeftet, mens matrosen hadde det ustyrtelig morsomt. Halfdans eldste bror Olaf prøvde å stoppe villstyringen, bare for å få revet sund dressen. To «delegasjoner» ble sendt bort til Halfdan med bønn om hjelp. Skipperen hadde lite lyst til å forlate familien, men så gikk han endelig til skolen, meget irritert. Matrosen hadde fått høre om at «ordensvernet» var på tur, og forberedte seg til motstand utenfor skolen. Det skulle han ikke ha gjort. Ett hardt slag til kjeven sendte matrosen i snøen, bevisstløs. Med en handbevegelse kastet Halfdan matrosen opp på skuldra. Her lå han livløs, med dinglende føtter nedover ryggen, mens han skipperen gikk heimover. – Og dåkker andre skal også gå ombord, var det siste han sa.

Turne med Cirkus Berny

Halfdan tenkte kreativt for å få tilstrekkelig inntjening til «Aina». Så fikk han høre at Cirkus Berny søkte båt til frakt av Sirkuset. I to somrer hadde Halfdan dette oppdraget, der de dro rundt med apekatter, hester og selvsagt «verdens sterkeste mann», som hadde navnet Young Atlas. Halfdan hadde to avtaler med denne kraftkaren. Den ene var at han aldri skulle komme fram når publikum ble bedt om å bøye de samme jernstengene som kraftkaren gjorde på scenen. Den andre avtalen var at skipperen skulle få alle bøyde jern etter bruk. Da satt Halfdan på bakrommet og rettet ut jernstengene som «Young Atlas» hadde bøyd. For familien, Hansine og barna, Ivar, Kåre og Bergljot, ble turene sammen med Cirkus Berny en stor opplevelse disse somrene.

Tyskerne tar «Aina»

9.april 1940 angrep Tyskland Norge. 2.Verdenskrig var blitt en realitet for oss. «Aina» lå i Trondheim denne dagen, og okkupasjonsmakten ville straks ha båten i tjeneste. Halfdan prøvde på sin side å få tillatelse til å gå nordover. Da dette ikke gikk, bad skipperen mannskapet om å forlate skipet samt ta seg nordover på annet vis. Selv gjorde han «sabotasje», ved å fjerne noen vitale deler på dampmaskinen. Og så forlot han båten og tok seg nordover med mange hindringer på veien.

Kunne blitt skutt

Han var rasende på tyskerne. Heime på Tofta ble det nå mest gårdsarbeid, med en og annen avstikker. For kort tid siden fikk jeg vite at han som engelsktalende og lokalkjent på Brettesnes hadde en rolle i det såkalte «Lofotraidet». Dette snakket han aldri om.
På gården var den unge fjordingen «Rita» kjæledegge, og arbeidshest. En dag kom en tysk båt og la til kaia. Den forhatte offiseren Goksl og følge tok veien mot «Rita» og begynte å sele på. Halfdan ble oppmerksom på situasjonen da tyskeren stod med tømmene. Da tok Halfdan «bunntenning», og løp bortover til det tyske følget. Han tok tak i tømmene som Goksl holdt. Tyskeren ville ikke slippe, med Halfdan «røsket» de ut av hendene på han og brukte de som pisk mot offiseren, så hardt at blodet rant nedover kinnet på han. Dette utviklet seg til å bli kritisk, da alle i følget bar våpen. I mellomtiden var sønnen Ivar kommet til, og hadde oppfattet den alvorlige situasjonen. På et «stotrende realskole-tysk» forklarte og unnskyldte han sin far som var «helt gal», og samtidig redd for den unge hesten. Heldigvis var øverstkommanderende, stasjonert på Stokmarknes, med i følget – og han var kjent som en særdeles sindig kar. Det hele endte med at Halfdan selv fikk kjøre utstyret for tyskerne. Som en av de få, ble den rasende bonden aldri mer plaget med utlån av hesten.

Etablering av fiskebruk

Halfdan hadde nektet å være skipper på «Aina» under tysk flagg. Straffen var at han bare fikk 25 kr per døgn i leie for den store båten. I 1941 fikk han høre at «Aina» lå i Trondheim. Han reiste da nedover og fant skuta si helt ramponert. Derfor bevilget Stortinget ham etter krigen en billighetserstatning på 25000 kr. Pengene ble investert i djupvannskai med bryggehus og ei stor brygge som inneholdt salteri, fire rorbuer med fellesrom og i tillegg kontor og tørrfisklager. I 1947 inngikk han kompaniskap med Torolf Farstad for drift av fiskebruket. Nå kom det større båter og leverte fisk, i tillegg til de tre lokale båter som hadde fast stasjon på bruket.

Fergefart Toftenes – Holm

Tyskerne hadde ved bruk av krigsfanger bygget ferdig veien fra Sortland til Holm. Øksnes og Langenes kommuner trengte nå bedre kommunikasjon og varetransport, og det ble behov for en båtforbindelse over Lifjorden. Båten «Luna», sertifisert for 25 personer, ble satt inn i driften. Sønnen Ivar som under krigen hadde tatt kystskippereksamen, ble fergefører og medeier i fergeselskapet. Av sentrale myndigheter ble de også lovet konsesjon på ei rute til Andøya, der flyplassen på Andenes var under bygging. Fergetrafikken ble ei «gullgruve», rent økonomisk. Og det ble snart behov for en større og mer moderne båt. Høsten 1954 ble «fjordbussen» «Toften» innkjøpt. Denne var 62 fot lang og sertifisert for 60 passasjerer. Tofta var nå blitt et betyderig senter i kommunen.

Alt kollapser

Innkjøpet av den store båten var en stor tabbe. Allerede i 1954 var det «gjennomslag» på veien fra Sortland til Myre ut langs Steinlandsfjorden, og året etter var det full trafikk på denne veien. Fergesambandet over Lifjorden varte i ni år med full drift. Men i 1956 ble det bråstopp, og fergene lagt i opplag.
Den nye tid hadde også kommet til fiskeindustrien. Et moderne fryseri på Myre med ny teknologi ble tatt i bruk i januar 1955. 63 år gamle Halfdan innså at fiskebruket hans krevde million-investering. Utror fra Tofta medførte også et stort handikapp, i form av lang vei til fiskefeltet. Rent økonomisk var det nå bokstavelig talt «kroken på døra». Halfdan hadde i realiteten tapt alt, der fergene lå i opplag og fiskebruket stod tomt.

Gårdbruker på nytt

Allerede i 1942 hadde han bygget ny fjøs (nåværende Toftenes grendehus) ca 250 meter ovenfor bolighuset. Besetningen ble utvidet, og han investerte i en Alfalaval melkemaskin, som den første i vårt område. Da måtte han også ha moderne «melkebu» for å ta vare på melka. Ja, stort sett var han førstemann med å anskaffe tekniske nyvinninger og forbedringer, så snart de kom. Jorda ble pløyd opp og ny mark ble dyrket. Hermod Holeng ble innleid med sin gravemaskin for å grave kanal langs fjellfoten. Noe senere fikk han lekkasje, og måtte legge ny vannledning fra fjøsen til brønnen ca 200 m oppe i Toftafjellet. Da Holeng hadde andre avtalte oppdrag, tok den gamle kraftkaren egenhendig grøftespaden og grov grøfta på rekordtid, så naboene bare måpet! Fjordingen «Rita» ble byttet med tohjuls-traktor, og gårdsbruket gav nå brukbar inntekt. I vinterhalvåret lå Halfdan mye på sofaen ved siden av en haug med aviser, samfunnsinteressert som han var. Men når det var tid for våronn, stod han opp klokka seks og jobbet lange dager gjennom sommer og høst, før han igjen gikk inn i «vinterdvale», der kun fjøsstellet stod på arbeidsprogrammet. Han var svært interessert i politikk, men hans temperament og kompromissløse holdninger var neppe forenelig med normalt lokalpolitisk arbeid.

Drømmen om Sør-Afrika

Hansine og Halfdan var et ulikt par, men de hadde det godt sammen. Hun var en mester i å takle hans heftige temperament, og kunne styre han på sin måte. Det var et hardt slag for han da han mistet henne i kreft rett før jul i 1969. Etter en tid begynte han å snakke mer om Sør-Afrika. Ja, han sa han tenkte mye på høylandet utenfor Johannesburg. Dit kom han aldri mer. En økende smerte i magen senhøstes 1972 førte til undersøkelse på sykehuset i Bodø. Da han senere fikk brevet fra sykehuset, sa han at han visste hva som stod i det, før han åpnet det. – Men, når jeg skal være ærlig, så har jeg hatt et eventyrlig og godt liv, sa han.
9.november samme året måtte han gi tapt for magekreften, hele bygdas «Onkel Halfdan».
Personlig lærte jeg veldig mye av han, og jeg tenker ofte på han, min bestefar.