Norges fremste veteranbåt

Jeg skrur tida tilbake noen år, til Forbundet kystens lands-stevne i Bodø, 2016, 2. helga i juli måned. En uoversiktlig armada av ca 170 store og svært mange mindre båter fra hele landet har inntatt havna. De fleste av båtene representerer prydhåndverk av ypperste klasse, der dugnadsgjenger har jobbet i måneder og år. Etter nitidige undersøkelser og planlegging av arrangøren, blir båtene i stor grad gitt plass på havna etter historisk interesse og en slags kystkulturell verdi. Det forteller veldig mye at M/K «Lykken» under stevnet blir gitt plassen 1A på indre havn. Under arrangementet blir et utvalg av de mest interessante båtene, vurdert med ekspertens øyne, plukket ut for å gå i prosesjon i runder på ytre havn, der båtene ble presentert grundig, en for en. Båten fra Øksnes blir her valgt ut til det ærefulle oppdraget, å gå først! Årsaken til dette er at den kort og godt er av våre aller fremste veteranbåter! For ildsjelene i Øksnes kystlag må bare dette ha vært en følsom stund. 24 års arbeid, fra vraket med navnet «Lykken» på styrehuset, ble funnet i Bugøynes – til det flytende stilmøbel ble premiert, æret og beundret på landets hovedscene for flytende kystkultur, har det vært en svært lang vei å gå! Men historia om båten starter langt tilbake, under vanskelige forhold!

Nygårdsvoldbåt

Vi tar et langt steg bakover i vår historie, til mellomkrigstida. Vi har fått 1.verdenskrig på avstand, og det går nå mye bedre i Norge. Men så kommer krakket på Ny York-børsen 29.oktober 1929, og sender verdensøkonomien ut i den dypeste krise. Johan Nygårdsvold er statsminister i landet, og regjeringen har gått inn med tiltak for primærnæringene, jordbruk og fiske. Fiskerbondekulturen var rådende, og vi fikk «Ny jord», storstilt nydyrking, der folk kunne få seg egen gård – som også kunne bremse utvandringen til Amerika. Nordlandsbåten hadde i flere hundre år vært fiskebåten i vårt område. Men båttypen var så sårbar i dårlig vær, at den fikk kallenavnet «Lik-kista». Mange forliste, og svært mange fiskere hadde bokstavelig talt fått ei våt grav. Nye båttyper med dekk, som «Listerbåten» hadde kommet. Og både motoren og garnspellet var forlengst oppfunnet. Men for fiskeren ble kjøp av en ny og moderne båt, uoppnåelig rent økonomisk.  Fra 1936 kom regjeringen Nygårdsvold derfor inn og gav statlig bidrag og lån til fiskere og partslag til kjøp av båt. Fiskeridirektoratet utarbeidet tegninger av to båttyper som kunne bygges. Men det kunne gjøres individuelle tilpasninger av det enkelte verft. M/K Lykken er nettopp en slik nygårdsvoldbåt, bygd på Brødrene Sørlies Båtbyggeri (Arnold og Jacob Sørlie), Årfor, Foldereid i Namdalen i 1939, for Normann og Hagbart Nilsen. De ville ha en båt til fiske med line, garn, jukse og seinot. Den eneste mekaniske innretning på dekk, var et reimdrevet linespell. Som motor var det satt inn en 14 hk Volda semidiesel. 

Fiskebåt i Skipnes

Den nye, fine båten ble nå satt inn i fiske, med leveranse til Skipnes. Normann Nilsen var skipper, og den andre eieren, Hagbart, var med som del av mannskapet. 

Det hadde igjen blitt dårligere tider med små avlinger i jordbruket og et elendig fiske. I tillegg fikk fiskeren dårlig betalt for fangsten. På denne tiden fikk nesten alle problemer med å innfri sine økonomiske forpliktelser, og det kunne heller ikke ha vært enkelt for de nye eierne av «Lykken».  Mens båten var hjemmehørende i Øksnes, ble den brukt til garnfiske på hjemlige felt i januar og februar, før det bar til Lofoten der man drev fram til at Lofotfisket var slutt. Etter et kort opphold heime, bar det til Finnmarka, der det ble brukt juksa. Båten ble forlenget til 37 fot i 1945 på Barkestad, og det ble samtidig satt inn en ny 22 hesters Volda semidiesel.  (Reparasjon etter krigsskaden 18.desember 1944).  Lykken ble da også brukt til seinotfiske, hovedsakelig som hjelpebåt for en annen og større båt. Men den hadde med seg «grunnota, og foretok selv seikast på grunt vann. Som fiskebåt gav «Lykken» arbeid for fire til seks personer, ombord og på land, alt etter hvilket fiske man drev.

Med flyktninger under krigen

Vi nærmer oss slutten av krigen, og tyskerne har intensivert jakten på alle som driver med illegal virksomhet. Mange må derfor rømme til Sverige eller til England. M/K «Lykken» ble da brukt til frakt av flyktninger inn til Lødingen og Ofoten. På denne tiden brukte de allierte store ressurser på å finne, samt uskadeliggjøre det tyske slagskipet «Tirpitz». Det enorme krigsskipet ble til slutt veltet gjennom nøye planlagt bombing av engelske fly i Håkøybotn ved Tromsø den 12.november 1944. Her hadde et nettverk av radioamatører vært til uvurderlig hjelp. Men tyskerne prøvde å finne dem. På Kvitnes i Hadsel hadde Bjørn Marienborg senderen sin, og i Alta hadde Harald Jensen samt de tre brødre Agnar, Helge og Wilhelm Helgesen en sender som de opererte sammen. Men tyskerne hadde peilet dem inn, og samtlige ble tatt på fersk gjerning. En av dem ble skutt med en gang, men de tre andre klarte å rømme sørover. Rett før jul 1944 var de sammen med Marienborg kommet til væreier Rysst i Hovden. Her ventet de på transport over til England i ei gruppe som til sammen talte 19 flyktninger. Det ble «Lykken» med skipper Normann Nilsen som skulle frakte dem ut til den ombygde hvalbåten, KNM «Narvik», for videre transport. Krigsskipet hadde kommet over fra Shetland, og ventet på å ta ombord flyktningene ved øya Frugga, nord for Hovden.

Fingert forlis

Normann Nilsen hadde ikke tenkt å være med over, da båten, der han var skipper, skulle delta i det kommende vinterfisket. Men han fikk ordre om å være med til England. Sant å si ville det nok ha vært svært risikabelt å bli igjen i Norge, da tyskerne med stor sannsynlighet ville få greie på operasjonen. Ledelsen på KNM «Narvik» hadde også planlagt at fiskebåten skulle senkes, der de skulle lage et fingert forlis. Først prøvde de å slepe den, slik at den tok inn vann, og ville gå under. Da røk trossa. Så «rente» de på den med krigsfartøyet to ganger slik at den fikk store skader, og tok inn vann. De ansvarlige på krigsfartøyet var sikker på at den ville synke, der den så vidt fløt. Dermed gikk «Narvik» til England med de 19 flyktningene den 18.desember 1944. 

Det hører med til historia at det ikke ble helt enkelt for resten av mannskapet som nå mistet sin fiskebåt, rett foran vinterfisket. Man kan også regne med at det ble økonomisk tap for væreier Josef Pedersen i Skipnes som nå ikke fikk avtalt leveranse av fisk fra denne båten.

«Hornmine» i fjæra på Musvær

Første januar sitter Enok Enoksen i Musvær (nord for Kvaløya i Troms) og spiser ved kjøkkenbordet sammen med sin kone. Plutselig gjør hun mannen oppmerksom på at det ligger, det hun tror er, ei hornmine i fjæra nedenfor huset. Dette viser seg å være M/K «Lykken» med brukket mast. Litt senere kommer det telegram til Hagbart Nilsen i Øksnes: «Deres båt funnet, betydelig skadet. Foreløpig berget. Enok Enoksen, Musvær». En luftlomme hadde trolig holdt båten flytende.

Tidlig i mai er Hagbart på Skogsøya og treffer lensmann Neumann Hansen. Da kan han fortelle at han den 7. mai, dagen før frigjøringa, fikk arrestordre på den samme Hagbart, medeier av «Lykken». 

Omflakkende tilværelse

Etter havariet ble båten reparert på Barkestad, forlenget fra 35 til 37 fot, og drev som tidligere fiske, mest fra Skipnes, i årene 1945 – 1952, der skipper Normann og Hagbart Nilsen var med. I 1952 ble båten solgt til Sverre Hansen i Vestre Jakobselv. Min venn Ole Roar Sneli var lærer i denne bygda fra 1973 til 1979. Han kan fortelle at han gjentagne ganger observerte «Lykken» både på havna eller på tur ut, eller fra fiske på Varangerfjorden disse årene. I 1979 solgte Hansen båten til Hans Koi i Nesseby. Trolig var den også innom flere eiere, der den ble brukt til det meste en slik båt kan brukes til, før den i 1987 havnet hos Roger Johansen i Bugøynes. Båten ble nå satt på land, og overtatt av Sør-Varanger museum. Dette var jo et svært interessant kysthistorisk objekt, nygårdsvoldbåt i nesten original utførelse! Men en slik båt som står på land, uten noe vedlikehold, forfaller fort!

Leting etter «Lykken»

Det hadde nå gått nesten 40 år siden båten var solgt ut av Øksnes. Men skuta hadde gitt så mange minner, og alle de gode historiene ble fortalt igjen og igjen. Samtidig kom det stadige meldinger fra nord om hvor båten befant seg. Men mot slutten av 1980-tallet var de tidligere eiere usikre på hvor den befant seg. Barndommens båt hadde ofte vært i tankene hos Hagbart Nilsens sønn, Hugo Nygård. Sommeren 1992 kjørte han sammen med sin kone og yngste datter den lange veien opp til Varanger på leting etter «Lykken». Han hadde hørt at den stod på land et spesielt sted. Da de kom dit, ble skuffelsen stor da det viste seg at det var en annen båt som liknet. Hugo kom i prat med en dame på stedet, som for kort tid siden hadde vært i Bugøynes, helt øst i Sør-Varanger. Hun kunne fortelle at båten de lette etter trolig var den som stod på land der!

«U-Lykken»

 Og det stemte! Det viste seg at den faktisk hadde stått på land her i sju år. Bugøynes var den fortapte bygda som da Finnmark ble brent, ble spart fra samme skjebne av den tyske offiseren Peter Paul Flach. Nå, 47 år senere, var alt håp ute for bygda. Det var dårlig fiske, fraflytting og en stor annonse i Oslo-avisen Dagbladet kunngjorde at Bugøynes var til salgs. I et lokalt ordspill var navnet på «Lykken» endret til «U-Lykken».  Men senere kom suksess-historien om kongekrabben. Men det er en en annen historie, om en «ny giv» for bygda. 

Hoderisting over et vrak

Øksnes kystlag var blitt startet året før, i 1991, av en gjeng entusiaster, og nå tipset Hugo det nystartede laget om funnet av båten. Kunne denne nygårdsvollbåten med sin spesielle historie være et interessant oppussingsprosjekt for det nystartede laget? Det ble stor entusiasme over ideen om å hente båten heim til Øksnes. Det viste seg at Sør-Varanger museum var eieren, men etter at en del formaliteter var ordnet, ble den overført til Øksnes kystlag. Det var bare en stor hake med hele prosjektet, nemlig en utgift på ca 30.000 kr i frakt for å hente den heim. Og det var en betydelig pengesum for et nystartet kystlag i 1992! Våren 1993 ble det nedsatt en arbeidsgruppe for å skaffe penger til transport fra Bugøynes til Øksnes. Dette ble et spleiselag mellom Øksnes kommune, en del lag og foreninger – og kystlaget. I september 1993 kom «Lykken» til Øksnes, uten motor, og ble midlertidig lagret. Mange kom og så på båten, og ikke få av dem ristet på hodet over det arbeidet man hadde påtatt seg med å omskape det gamle «vraket» til et kystkulturelt smykke.

Restaurering på Samhold båtbyggeri

Her ble M/S «Lykken» satt i hus like før jul i 1993. Den første eier og skipper, Normann Nilsen, kom fra Stokmarknes, der han bodde, for å se på båten. Bare noen uker senere, tidlig på vinteren 1994, døde Nilsen. Etter en besiktigelse av fagfolkene på Samhold, ble det satt opp en plan for det som kunne utføres på dugnad, og det som måtte gjøres av innleide båtbyggere. Samtidig ble det sendt søknader til forskjellige instanser, for å få penger til restaureringsarbeidet. Det kom da inn så pass mye, inkludert gavebrev fra ca 150 privatpersoner, at arbeidet kunne begynne på nyåret 1994. Dette arbeidet pågikk helt til sommeren, og startet opp igjen på høsten samme året. 

Følgende arbeid ble utført:

• Det ble skiftet ca 120 m hudplank, dels på grunn av frostsprengning og dels på grunn av at det var svært mange og korte hudplanker undervanns.
• Stevnet bak ble skiftet fra toppen og ned til en skjøt under vannlinja.
• Alle rekkestøtter, med unntak av to, ble skiftet.
• Det ble lagt ny kledning på rekkene, og ny lenning.
• Det ble skiftet ca 20 meter dekksplank, og hele dekket ble revet opp.
• Det ble lagt nye svinrygger og gjort en del småreparasjoner framme på bakken.
• Det ble laget nye lugardører etter modell av de gamle.

Semidieselen (Volda 22 hk) som ble satt inn på Barkestad i 1945, hadde stått ødelagt bak båten på Bugøynes. Nå fikk man tak i en tilsvarende motor av samme årgang, som ble montert. I fremmasta ble det montert ei toppterne med oljelampe. Det ble montert lys i lugaren, ett i rommet, to i motorrommet og ett i styrehuset. Dette er originale tidsriktige armaturer. I styrehuset ble det montert et Simrad papirlodd, og en VHF- sender av merke Saylor (begge fra ca 1975), dertil en av de første GPS av merke Furuno. Det ble også montert temperaturmåler på kjølevannet og turteller på motoren. Det hjalp godt på at mange av kystlagets medlemmer både hadde fagutdanning som passet til arbeidet, erfaring fra denne type båt –  og dertil stor entusiasme for saken. Men det er også personlige beretninger fra mange om at man var sliten på slutten av lange arbeidskvelder i Sørvågen, etter først å ha vært på sin vanlige jobb!

Bortgjemt på landsstevnet i Kabelvåg

M/K «Lykken» ble ferdig restaurert til sommeren 1995, og båten var blitt som et «smykke». Det første virkelig store arrangementet som skuta deltok på, var Forbundet Kystens landsstevne i Kabelvåg 1996. Selv om entusiastene hadde en fin tur med overnatting i Raften, og tur til Trollfjorden, ble deltakelsen på selve stevnet et lite antiklimaks. Det ble ikke helt forstått hvilken «skatt» denne nygårdsvollbåten fra Øksnes representerte, og «Lykken» ble kort og godt nærmest gjemt bort i Kabelvåg.

Besøk av kronprins Haakon

I årene som fulgte ble båten brukt i en rekke arrangementer. De ca 10 entusiaster som «holdt» båten, hadde mye å gjøre. Skøyta ble brukt som «skoleskip» for elever, hovedsakelig fra grunnskolen, og deltok på mange turer. I 1998 feiret Det Norske Sjøheimevernet sitt 50-årsjubileum i Kabelvåg. Og selvfølgelig måtte båten, som hadde deltatt i krigen være med! Nå var det flere som visste om M/K «Lykken»! Selveste Kronprins Haakon, ikledd militær uniform, viste stor interesse for båten. Spontant gikk han bort fra sikkerhetsvaktene, og kom ombord til omvisning og en trivelig prat. 

Nesten ny båt

I 2005 så man tydelig at man ikke hadde klart å holde tritt med forfallet som skjedde med båten, og kystlaget bestemte seg for en ny og omfattende restaurering. I tillegg var man klar over at de første reparasjoner av dekk og styrehus som først ble foretatt, var midlertidige. Det ble da skrevet en omfattende søknad til Riksantikvaren, etter at representant fra Nord-norsk fartøyvernsenter hadde vært på Myre og avgitt rapport om båtens tilstand.  Totalbudsjettet for det nødvendige arbeidet var på nesten 792000 kr. Heldigvis ble det bevilget penger både gjennom Riksantikvaren og fra Kulturminnefonnet. Etter at arbeidet var kommet godt i gang, ble det i 2007 oppdaget omfattende råteskader man til da ikke hadde vært klar over. Derfor kan man si kan si at båten nå ble totalrenovert på Samhold slip i Sørvågen. Motoren ble også helt overhalt. Yngve Ingebrigtsen og hans arbeidslag får mye skryt for det arbeidet de utførte.

Til Forbundet Kystens landsstevne i 2010

Nå var M/K «Lykken» blitt som et flytende smykke, og den nyrestaurerte båten dro på landsstevnet i Gratangen. Dette ble rene jubelturen, for nå var dommerekspertisen fullt oppmerksom på båten fra Myre. Mange kom for å se – og man kan også si, for å beundre. «Lykken» fikk premien for beste tekniske innretning (motor, styring, vedovn, opprinnelig lugar, køyer m.m), alt autentisk restaurert. På landsstevnet i Bodø seks år senere, fikk båten samme premien, og all den ære som er beskrevet innledningsvis. Dette ble også en ærerik jubeltur, og belønning for mange år med arbeid!

Mange oppdrag

«Lykken» fortjener ei langt fyldigere fortelling og beskrivelse en det som det er plass til i et hefte som dette. For etter at båten kom tilbake til Øksnes, har den utallige ganger deltatt på mange dager, festivaler, friluftsturer – og som opplæringsbåt (sjøvett, brukstyper, stell av fangst samt kystkulturell historie) for elever. Alle år, bortsett fra ett, har den deltatt på arrangementet «Fiskerens dag». Selvfølgelig er båten vernet av Riksantikvaren!

Leder Jan Einar Andersen i Øksnes kystlag forteller at dette store prosjektet har opplevd å få stor og entusiastisk støtte både fra privatpersoner og fra næringslivet i Øksnes gjennom alle år!

«Ureint farvann» langt der framme

80-årsjubilanten MK «Lykken» er med rette blitt et IKON og et stolt symbol for vår kystkommune. Men en slik båt er avhengig av et stort antall unike entusiaster. De har opparbeidet seg kunnskap og en faglig dyktighet det nesten er umulig å lære for en som er ung i dag. De har vært villige til å bruke massevis av ubetalte arbeidstimer gjennom hele året, år etter år, i ren kjærlighet til den gamle kystkulturen generelt, og til klenodiet «Lykken» spesielt. Dette er nå godt voksne karer, som ikke kan erstattes, og som dessverre ikke lar seg verne av Riksantikvaren!