Historie: Færdersnekka

I 2014 ble Øksnes Kystlags færdersnekke sjøsatt etter at den hadde vært under rehabilitering på Myre siden den noen år tidligere ble gitt til kystlaget av min far Asbjørn Yttervik. Asbjørn kjøpte den i Oslo i 1970. Jeg har blitt bedt om å skrive noe om snekka og vil her med erindringens hjelp hente fram noen opplevelser fra den tiden snekka kom inn i familiens eie.

Picture of Martin Yttervik

Martin Yttervik

Ferdersnekka ferdig restaurert. Foto.
Ferdersnekka ferdig restaurert.

Færdersnekka, som vi alltid kun kalte “Snekka”, med registreringsnummer A-2744, ble bygget på slutten av tyvetallet. Vi har fått opplyst 1929. Altså en jevnaldrende med min far, Asbjørn Yttervik, som ble født i Yttervika i Øksnes 21. mars 1928. Han flyttet til Oslo i 1966 sammen med min mor Ann-Margareth og min bror Peter og meg selv, Martin som var to og tre år gamle. Asbjørn må nok ha lengtet etter sjølivet der han befant seg som vesteråling i storbyen Oslo da han gikk til innkjøp av snekka i 1970. Da var båten i dårlig forfatning, noe prisen på 1000 kroner reflekterte. Den hadde bl.a. sunket, og hele kjølen måtte skiftes, en jobb Asbjørn gikk i gang med på fritiden etter jobben i Husbanken. Snekka er en kravellbygget færdersnekke, en tidstypisk fritidsbåt som var veldig populær på den tiden den ble bygget og de påfølgende tiårene. Det var imidlertid veldig få kravellbygde snekker, og de fleste snekkene var oftest mye bredere enn «snekka».  Ser man nøye på skroget, ser man at den faktisk ligner litt på en Colin Archer-skøyte – etter den legendariske  båtbyggeren fra Larvik – altså ikke langt fra Færder.

 

Snekka lå på båtslippen «Sandkroken» på nedsida av Mosseveien ved Ulvøybrua. På den tida var det trebåter og mest tresnekker som gjaldt, og de lå der side om side så langt øyet kunne rekke. Sandkroken var en båtslipp der en rekke personligheter fra en svunnen tid hadde tilhold. Det var nokså enkle tjærebredte «kassehus» langs deler av kaia, der noen bodde fast hele året. Den ble drevet av Johnny, og vi husker godt Bodø-væringen «Krølle», maleren Jørgen – som alltid gikk i malerklær, bulgareren, og trønderen Tore, som jobbet på Operaen. Mange var glade i øl, især husker jeg Arne Raab «Rabben» fra Halden, som hadde en hvalerbåt som han en gang på vei om bord i, var uheldig og gikk i sjøen og ble trukket under av to fulle poser øl som han tviholdt på. Deretter rett og slett bare gikk han opp langs havbunnen med begge posene med innholdet intakt, noe han var stolt over – og ytret noe saftig (som jeg dessverre ikke erindrer) på haldendialekt da han tråkket seg opp på land med en pose i hver hånd. «Rabben» var jernbanemann av den gamle skolen og hadde i sin ungdom vært norgesmester i bryting. Min far hadde mye moro av å bringe tilbake denne episoden tilbake fra hukommelsen.

 

Men, tilbake til Snekka og dens omgivelser: Sandkroken – som fremdeles ligger der, befinner seg i det som kalles Paddehavet, altså sjøområdet rundt øya Padda i indre Oslofjord mellom Ormøya, Malmøya, Ulvøya og fastlandet. Det lå mange slags fartøy i Paddehavet. Jeg husker spesielt Colin Archer-skøyta «Ylajali» og en rekke andre båter – forresten ikke alle i like god stand – som lå i dette farvannet (noen lå av og til på havets bunn og bare mastene stakk opp). En mystisk og litt skremmende gråmalt jernbåt ved navn Oslo II på ca 50 fot la vi ekstra godt merke til. Jeg og min bror Peter rodde ofte rundt i Paddehavet. Da vi aldri hadde sett noen om bord i Oslo II, tok nysgjerrigheten oss en tur om bord. Da vi tittet inn i styrhuset så vi en plakat på innsiden der det sto skrevet: «Kom Dem vekk, vi har Dem under oppsikt!» – og vi var snare med å komme oss om bord i jolla igjen…

 

Snekka hadde en original gammel FM-motor (Fredrikstad Motor) som måtte sveives i gang med sveiv som var så tung at vi som var barn ikke greide å sveive den op. Motoren ble overhalt av Asbjørn, og vi la ut på vår første tur ut av Paddehavet og indre Oslofjord sommeren 1970. Den første turen hadde to etapper. FM-motoren slo seg vrang utenfor Nesoddlandet og vi drev i land på Steilene, nærmere bestemt øya Knerten, der vi var de eneste menneskene de ca. fem dagene vi var der. Vi hadde nok vann og proviant og en pakning ble reparert og vi dro videre til Langåra – vi forble med andre ord i indre Oslofjord den sommeren. Siden skulle turene bli lengre og varte de tre ukene statsansatte har. Det er interessant i ettertid å notere seg hvor få fritidsbåter som var i det farvannet på den tiden – vi var på Steilene helt alene i flere dager, kun med et besøk fra én annen båt, fire pensjonister om bord i en annen snekke, som hadde navnet «Rosemary», malt på et skilt noe utradisjonelt montert midtskips på hver side. I dag er Steilene et veldig populært område. Knerten er blitt til fuglereservat og de andre øyene er flittig i bruk, og Steilene Kystkultursenter som drives av stiftelsen Landsteilene, tilknyttet Forbundet Kysten, holder til der.

 

Etter denne jomfruturen var snekka i bruk hver sommer hele året, samt vår og høst. Jeg tok alltid ut noen venner i ungdomstiden 17. mai, da årets første bad ble tatt. Første halvdel av søttitallet var familien på treukers lange ferder langs kysten, det være seg ned til Hvaler, og andre ganger til Vestfold. De vulkanske øyene Missingene midt i Ytre Oslofjord gjorde inntrykk især på en som hadde geologi og steinsamling som hobby. Der fantes både rombeporfyrkonglomerat, kvartskrystall, ametyst og granat. 

 

Manglende toalett og enkle forhold ombord husker ingen av oss at var noe problem – man ordna seg liksom litt enklere før Norge ble oljerikt. Vi følte oss fri og i ett med naturen. Vi kunne også være flere om bord på de litt kortere turene, og Sylvi Nikolaisen som er fysioterapeut på Sortland og kusina til min mor Ann-Margareth, overnatta «omkveila» rundt motorkassa. Det var to benker forut og en tau- og treanordning med luftmadrass på ble til to køyer bak. Fisking var det mye av, og det ble også satt trollgarn, slik at rødspette, hummer og krabbe sto på menyen. Makrell og småsei samt torsk og hvitting – til og med horngjel fikk vi opp av Oslofjorden, som faktisk har veldig mye å by på av både fisk og naturopplevelser. Nå er indre Oslofjord så ren som den nesten  aldri har vært, noe den nok ikke var på søttitallet – ofte brun på farge – men det tenkte vi ikke mye på. Jeg og Peter svømte en gang fra Langøyene og inn i Paddehavet med Asbjørn i snekka ved siden av. Asbjørn satt ofte garn, gjerne rett utenfor Gressholmen, og mange nordlendinger ble forferdet av dette – du kan vel ikke spise fisken der? Det blåste Asbjørn av, og nøt sin ferskfisk hvor den nå måtte komme fra. «Fæssompa» og berggylt hadde han i midlertid ingen interesse av (berggylt er jo en fisk som sørlendinger setter stor pris på og Gabriel Scott har skrevet en novelle tilegnet denne fargerike fisken). 

 

Jeg og Peter var ofte på tur alene, og da vi var fjorten og femten la vi ut på nok en tur til Missingene i september, så båtvettet måtte nok Asbjørn ha hat tillit til at vi hadde tilegnet oss. Det var nok i hans tanker at vi barna (som hadde blitt «søringer») skulle lære seg å ferdes på sjøen da han kjøpte båten. Han kom hjem en gang i Frysjaveien og fortalte Ann-Margareth om kjøpet, og at han hadde sett seg ut snekka over tid. Det var noe med kravelbyggingen og formen som var så fin.

 

Asbjørn hadde alltid en trang til å skape noe, og satte i gang med byggingen av en Colin Archer-skøyte på slutten av søttitallet. Seilskøyta Ann-Margareth ble bygget på Sandkroken i ferrosement og tredekk i løpet av noen år før den ble sjøsatt 1982. Under byggeperioden lærte vi mye om jernbinding, støping og legging av tredekk og annen trekonstruksjon (Asbjørn var jo fra en familie som både var på sjøen og var dyktige snekkere. Hans bestefar Johan Mikalsen var høvedsmann og hans far Petrus Yttervik en kjent snekker og fisker inntil han omkom på sjøen i 1947). Da den nye skuta Ann-Margaret tok det meste av tida, ble det bestemt at snekka skulle sendes nordover til Yttervika som vi hadde begynt å besøke oftere og oftere.

 

Snekka ble mye brukt i Yttervika, men siden alt trenger vedlikehold, og tid og krefter ikke alltid strekker til, foreslo Asbjørn gjennom kontakt med Johan Johansen i Øksnes Kystlag om kystlaget kunne være interessert i å overta snekka.  Gleden var stor da kystlaget takket ja til å ta seg av snekka, som deretter fikk den pleie og omsorg den trengte. 

 

Nord-Norge og røttene i Yttervika i Øksnes og (og Storvika i Bø) var veldig viktig for Asbjørn, og hans ønske var å vende tilbake når den tid kom, og den kom jo da Asbjørn gikk bort i fjor høst i oktober. Hans ønske om å legges til hvile på Finnvågan ble fullbyrdet juni i år, i en flott seremoni der kystlaget var med og stilte med både «Lykken» og «Snekka». Hans urne gikk ned i sommer på Finnvågan til flott salmesang utført av Atle Klausen fra Austringen, i en flott seremoni, spesielt fint takket være Øksnes Kystlag, som nå har snekka i sin samling av ærverdige trebåter.