Dette var i mange, mange år en av de uhyggeligste merkedager for kystbefolkningen i Lofoten og Vesterålen. Hele fiskeflåten av nordlandsbåter, den tids fiskebåt, var på feltet da de ble overfalt av storstormen. En rekke av båtene forliste, og et stort antall fiskere fikk sin våte grav denne dagen. Etterpå var det mange historier om de som med hell og imponerende dyktighet kom seg velberget i land. Disse ble fortalt om igjen, år etter år, rundt om i heimene og på rorbuene i Øksnes.
Halvard Toften
Denne fortellinga var for første gang på trykk i Øksnesavisa.
Sterk strøm reddet liv
Det var godt fiske på feltene utenfor Vesterålen i slutten av januar 1893. Den 25. startet med bra vær, med svak vind fra sørøst, og båtene gikk som vanlig ut på feltet. Men en vegg av svarte skyer i vest kom stadig nærmere. Denne dagen var det så sterk strøm at mange ikke fant ilene. Dette ble en lykke! De måtte gå på land uten å få trukket bruket. Og dermed unngikk de den verste stormen, og reddet seg. For de som fant ilene, og begynte å drage bruket, skulle det bli en kamp for å overleve. Stormen med kraftig snødrev kom som sluppet ut av en sekk. Og i tillegg ble det brott mørkere.
Legendariske høvedsmenn.
Historieskriverne har med rette gitt stor ære til de legendariske redningsmennene Torstein Reinholdtsen og Fredrik Arntzsen. Sistnevnte stod for den mest kjente redningsdåden den 25.januar 1893. I sin 3,5-roms nordlandsbåt hadde han med seg sin 17-årige sønn Anthon og en leiekar i 60-årsalderen. En fembøring hadde kommet vestfra og hadde fått revet opp bunnen på en jernbolt som stod på skjæret utenfor Vottestadvalen. Med små marginer klarte mannskapet å klore seg fast, mens bølgene slo over dem i ett kjør. På mirakuløst vis, og med ufattelig dyktighet klarte Arntzen sammen med sitt lille mannskap å redde fiskerne fra fembøringen i to omganger. Den som saumfarer de mange beretninger vil finne rosende omtale også av flere andre høvedsmenn. (Høvedsmann er skipper på stor nordlandsbåt). Mange av disse kunne behandle nordlandsbåten med sin seilrigg som en virtuos musiker trakterer et finstemt instrument, i imponerende samarbeid med resten av mannskapet. En som stadig blir trukket fram i fortellingene er makeløse Hans Hamansen fra Holm, som den gang tilhørte Øksnes. Han og mannskapet sies å være de eneste fra vårt område som klarte å «ri av» storstormen ute på åpne havet. (Senere er det blitt klart at også to andre båter klarte seg i storstormen ute på åpne havet denne natta).
Båten var stiv til å tåle kuling, og den hadde ord for å være ei «rokkmølna».
16-åringens opplevelse
Under har jeg redigert ei lang beretning av den gang 16 år gamle Otto Rinnan, fra «Leddiken», 1980, spesialnummer om stormdagen. Han var med som mannskap hos Hans Hamansen, og forteller (i 1952) hvordan de klarte å overleve før de strandet på Skogvoll, Andøya.
«Jeg var bare 16 og et halvt år, og rodde fiske i Klokkervika ved Langenes i Vesterålen. Vi drev med line, og båten var en saltværings-åttring med navnet «Neptun», 34 fot lang og alminnelig av dybde og bredde. Den var ikke lett å ro, men når man fikk bruke seilet og det var vind nok, var det ikke mange som kunne måle seg med den. Båten var stiv til å tåle kuling, og den hadde ord for å være ei «rokkmølna». Under seilasen ute på Langeneshavet fra 25. til 26. januar 1893 – vi kom under land i 11-tiden den 26. – beviste den også at den tålte vind.
Hans Hamansens mannskap
Mannskapet på vår båt var:
- Høvedsmann Hans Hamansen, Holm,
- Ole Severin Pettersen, Holm,
- Nils Monsen, Gaveln.
- Lauritz Rinnan, Holm, min bror – og jeg
- Otto Rinnan, Holm.
Vi hadde bruket stående i Andbakken, i nord og nordvest for Anda. Da vi om morgenen seilte ut for en «frisk gråe» (laber bris) av sydøst, så det ut til å bli bra vær på sjøen. Vi la imidlertid merke til at det ute i nordvest stod en svart «kovbanke», som gikk hurtig inn mot landsenden, fjellene ved Hovden og Nykvågen. Etter hvert som vi kom lengre ut, så vi også at strømsetningen var voldsom strid. Det var nesten ikke iler å se oppe. Vi var klar over at vi ganske snart hadde stormen over oss. Vi fikk likevel satt tre stamper før vi måtte «ile av». De aller fleste båtene fant ikke bruket oppe, og søkte straks under land. Vinden var ennå så sydøstlig, at de kom seg velberget opp.
Dødskamp mot stormen
Det var således bare få båter for Langenes som fikk tak i bruk og kom til å røyne selve storstormen. Av disse kan nevnes:
- Karl Johan Olsen, Stø,
- Ulrik Hansen, Stø
- Hans Jensen, Skjolde,
- Enok Røa, Sortland og
- Hans Hamansen, Holm.
Av disse var det bare Ulrik Hansen og Hans Hamansen som kom tilbake. Det var sistnevnte jeg var med. Ulrik Hansen kom under dramatiske omstendigheter i land i nærheten av gården Nøis. Karl Johan Olsen hadde visstnok tenkt å holde nordenden av Andøya for å legge over Andfjorden til Senja. Men båten ble funnet på Bleiksøya med seil og mast liggende framover i båten. Antakelig hadde en brottsjø slått framover i båten og like i «seilbuken». Alle mann var borte. Båtvraket til Enok Støa bla funnet i fjæra mellom Skogvoll og Stave.
Alle mann var omkommet. Hans Jensen, Skjolde med mannskap omkom under oppseiling til Børvågen på Andøya.
Kurs mot vest
Straks vi hadde satt ned ilen, seilte vi vestover. Vinden var ennå sydøstlig. Men vi var ikke kommet langt vestover før vinden kantret mer og mer til syd og sydvest. Da nyttet det ikke å krysse «Vesterfjorden», men vi måtte se til å komme oss over Gavlfjorden. Som allerede nevnt, så er der mellom Anda og Langenes så grunt og ureint, den såkalte «Eggbanken», at den ikke kan passeres når havet er opprørt. Vi hadde god ballast i form av ballaststein og ca 400 kg fisk. Steinen var fordelt mellom rommet bak masta, rommet foran masta og en god slump bak aktertofta. Nå trengtes det at «Neptun» var en stor og traust åttring som satt godt på og tålte sterk vind. Vi tenkte hele tiden på at det skulle være mulig å krysse seg opp til Langenes. Men vi måtte dessverre holde det gående ute på havet til neste dag, til langt utpå formiddagen. Nært Andøya er det veldig ureint hav, og vanlig praksis er da å holde vestover. Men vinden dreide mer og mer vestlig, som sammen med strømmen førte oss lengre og lengre nordover for hvert kryss.
Brottsjø fyller akterrommet
En brottsjø fylte hele akterrommet, så kompasset, linestamper, årer og fisk fløt over bord. Styrvolen ble brukket og høvedsmann, Hans Hamansen, mistet sydvesten og vottene. Hvordan han klarte å holde seg fast da ha fikk sjøen over seg, var for oss en stor gåte. Det første han sa da han fikk igjen målet, var at vi måtte la seilet gå opp. Nå galt det bare å få båten til å skyte så mye fart at forenden skar seg godt opp, og dermed hindret at sjøen strømmet fram gjennom båten. Hvis det hadde skjedd, hadde den snart gått under. Seglet kom opp, og to mann med en stamp mellom seg auste ut sjø av alle krefter. Da kom båten litt etter litt opp, og ble helt lenset. Senere fikk vi flere mindre brottsjøer over oss, men disse gjorde ikke nevneverdig skade. Slik gikk det hele natta, mens båten var under konstant, hardt seilpress.
Ureint farvann ved Andøya
Vi ville ikke komme nærmere det ureine farvannet ved Andøya, og skulle vende nesen til havs igjen. Dette viste seg umulig. Der vi var kommet, braut fallene rundt oss, så det rauk av dem. Det eneste vi kunne gjøre var å la det stå til inn mot land, under stadig speiding etter farvann som så slettest ut. Båten gjorde en voldsom fart. Men nu så det ut som den stod nesten stille, og sjøen stod som en mur på begge siden av stagene. Just som vi var nede i en bølgedal dukket det opp ei tareflu ved siden av oss, og høvedsmannen hadde kjent taren med roret. – Nå, va det her vi sku ligge, utbrøt han.
Skummende «husvegg» fyller båten
I samme øyeblikk reiste en brottsjø bak oss og kom som en skummende husvegg mot båten. Sjansen for at vi skulle komme levende fra dette syntes forsvinnende liten, men da «uhyret» møtte oss og båten ble fylt med skum og sjø, ble vi sendt i rasende fart bortover havet. Heldigvis gikk båten beint som en tråd, rett fram. Ellers ville den ha gått rundt på et øyeblikk. Aldri skal jeg glemme følelsen jeg hadde under denne farten. Etter dette rennet ble det nærmest smul sjø, og vindstyrken avtok noe.
Andøya kan skimtes
Vi satte oss til årene for å holde varmen. Det var fremdeles snøkov, men da det lettet, fikk vi se at vi var kommet under land mellom Nordmela og Skogvoll på Andøyas vestside. En av karene, Nils Monsen, som var lokalkjent her mente at vi straks burde ta oss til Skogvoll. Det visste seg også å være på høy tid, da vi måtte passere over noen grunner. Dette ville være vanskelig på lavvann. Vinden var nå sydvestlig, og vi hamlet da unna stormen til vi plutselig stod på grunn. Heldigvis var sjøen smul her, men dersom den skulle falle mer, og vi ikke kunne komme flott ganske snart, ville vi fryse i hjel.
Dødsslitne fiskere
Vi var jo våte til skinnet og totalt døds-slitne alle mann. Den frosne båtsteinen måtte brytes løs og lempes over bord. Likeså en del fisk. Vi la båten over på ene sida, samtidig som vi staket. Da klarte vi å få båten flott igjen. Nu gikk det fint like inn til gårdens landingsplass. Her viste det seg å være så lang-grunt at vi ikke kom direkte inn til land, men måtte «tørne» et stykke utpå. Vi så noen mennesker oppe ved husene, og trodde at de straks ville komme og føre oss i land.
Underjordiske fra havet
Av en eller annen grunn tok det litt tid før de endelig kom. De forklarte sin sendrektighet med at ingen trodde at det var en virkelig båt med levende mennesker i som hadde klart denne stormen. Vi ble ført i land, og kunne da gå opp til gårds. Men dette ble vanskelig. Vi var søkkvåte over hele kroppen, og støvlene var fulle av sjøvann. Både føtter og andre «organer» nektet å lystre. Tre av mannskapet var så medtatte i øynene, at de måtte ha hjelp for å holde retninga opp til huset. Jeg hadde ingen følelse i føttene, som var blå av farge, opp til kneet. To mann måtte hjelpe til for å dra av meg støvlene. Magen var oppsvulmet. Høvedsmannen, som mistet sydvesten og vottene, fikk skader som det tok uker å lege.
Gjestfrihet på Skogvoll
Alle på stedet gjorde hva de kunne for at vi skulle få det best mulig. Det smakte herlig å få kaffe og smørbrød. Så snart det var mulig, ble det også ordnet fersk fisk med lever og rogn. Neste dag, fredag, var vi ombord for å sløye fisken. Dette var ikke lett, medtatte som vi var, og fisken var stivfrossen. Noen hjemreis kunne det ikke bli snakk om før lørdag 27.januar. Da hadde vi sydøstlig bris, og kom til Langenes klokka 4 på ettermiddagen. Folk hadde vanskelig for å kjenne igjen båten, som hadde brunbarket seil da vi drog. Nå var store partier av det lysegrått.
Utrolig historie
Mange gamle fiskere som i et langt liv hadde prøvd litt av hvert, kom innom bua for å høre hvordan det var mulig å overleve i åpen båt ute på stormhavet gjennom hele denne natta. Det var også flere som med beundring tittet nærmere på gamle «Neptun»»
Mye stoff om stormdagen i 1993.
Det finnes mange kilder der denne ulykkesdagen omtales. For oss i Øksnes er det mye interessant stoff på 21 sider i «Leddiken» fra 1980. Her står hele beretning av Otto Rinnan. Det er også en artikkel av Joh. Caroliussen, og Ivar Toftens intervju med Hans Nilsen, Gisløy. (Utskrift av lydbåndopptak fra 1967).